CLICK HERE FOR BLOGGER TEMPLATES AND MYSPACE LAYOUTS »

lørdag 14. november 2009

Ønskeliste del 2

Skriver ned alt jeg kommer på i farta...

* NY MOBIL (MAMMA!!)
* Navlepiercinger
* Ekstern hard disk
* CD'er: Blue October - History for Sale
* Gavekort på Amfi! Som forøvrig skal gå til Shakti-matten (grønn), MBT-sko og nbg24:7 krem for tørr hud fra Life
* Leggvarmere
* Varme gensere eller søte kjoler (M eller str.40 - jepp, jepp...)
* Fine ting eller plakater som jeg kan henge opp på soveromsveggen min

mandag 9. november 2009

Ønskeliste

KOMMER!

Jeg har kjøpt alle julegavene mine i London, og det er SÅ deilig å slippe å tenke på det noe mer. Alle er fin fine gaver forresten - i mine øyne riktignok. Men for dere som faktisk har kjøpesentere/butikker innen oppnåelig rekkevidde, så er dere vel muligens ikke kommet så langt enda?
Uansett, ønskelisten min kommer! Jeg vet enda ikke helt hva det er jeg ønsker meg, men jeg kommer til å skrive en her ganske snart, for så å oppdatere den senere.

Oppdateringer: Jeg har vært i London på skoletur, jeg har snart hatt kjæreste i en måned, jeg har tydeligvis hatt kyssesyken (good to know), jeg danser og har tusenvis av blåmerker som beviser det. Jeg koser meg. Har mange oppturer og svært få nedturer. Folkehøgskole er kos!

torsdag 14. mai 2009

Ubesindige mennesker....

Jeg er sær. Tydeligvis. Jeg vet ikke om det er ment negativt eller positivt i mitt tilfelle, det varierer vel fra person til person, men en ting skal dere vite; jeg vil heller bli kalt sær hvilken som helst dag enn å bli kalt normal.

For hva vil det egentlig si at en person er normal? Jeg tok meg en liten titt i ordboka for å se hvordan de hadde definert det, og i tillegg til definisjoner som ”regelrett, gjengs, vanlig, gjennomsnittlig, alminnelig”, fant jeg en som jeg synes var ganske festlig. På et sted stod det nemlig at; ”normal refererer til en person som ikke er mentalt syk”, med andre ord er man normal dersom man er mentalt tilregnelig. Ja vel, greit nok…

Denne definisjonen kan til en viss grad være rett, men sier ikke ordboka indirekte her at hvis en tilpasser seg etter resten av samfunnet, med andre ord går etter saueflokken, så er en fri fra sinnslidelser? At man da er tilregnelig - at da man er ok?

Dagens samfunn vil at folk skal være normal. Og nettopp fordi dette ordet er så diffust som det strengt tatt er, setter folk spørsmålstegn ved sin egen tilregnelighet. Dette får mennesker til å føle seg snodige eller rare, og, lik en dominoeffekt, øker streben etter å bli samfunnsdefinisjonen av normal. Hvorfor ønsker man seg egentlig dette?

Vi hører det ofte. Setninger som ”er ikke det sært?” eller ”er det rart av meg?” Slik må ikke folk tenke, for normal ble oppfunnet for at mennesker skulle sette spørsmålstegn ved hva de gjør og hvem de er. Den personen som en gang oppfant dette ordet, kan kun beskrives som en idiot, for hvordan kan ordet ”normal” strengt tatt leve i det samme universet, i den samme verdenen, som individualisme?

Normal eksisterer ikke, i mine øyne. Det har aldri gjort det, og vil aldri gjøre det heller. Så neste gang noen kaller meg sær, skal jeg bare trekke på skuldrene og smile, og i det hele tatt være takknemlig for at noen har lagt merke til noe individualistisk ved meg…

lørdag 18. april 2009

"Bare sånn by the way"

Her er noe jeg har tenkt på i det siste - mest fordi jeg ser det rundt meg hele tiden; mennesker som har problemer med seg selv og deres indre sjeleliv. Men akkurat i dette tilfellet tenker jeg ikke generelt, men på en bestemt type av disse menneskene:

Vi vet alle om noen som ikke kan elske seg selv. De har konstant behov for en kjæreste - de takler rett og slett ikke å være alene. Disse menneskene må konstant date eller være sammen med en annen person; jeg kaller det medavhengighet, rett og slett fordi det ikke finnes et annet, mer konkret ord for det på norsk.

Vi kjenner alle til frasen: "Nei, jeg liker bare ikke å være alene". Dette er rett og slett bare sprøyt, for her snakker vi rett og slett om en person som ikke greier seg på egenhånd. Vårt svar på denne frasen burde være et langt, tåpelig blikk, etterfulgt av et smekk i ansiktet på vedkommende for å få denne personen til å våkne opp og elske seg selv! Selv om jeg tviler på at noen strengt tatt har guts til å gjøre noe sånt... Denne typen avhengighet er ikke søtt, ikke elegant og slett ikke verdig oppførsel...

For å si noe rett fra hjerteroten; mennesker har strengt tatt ikke behov for å ha kjæreste, nettopp fordi man selv er i full stand til både å mate, elske og ligge med seg selv. Helt alvorlig fra min side: hva trenger man egentlig en kjæreste til? Jeg skjønner det faktum at det er koselig å ha kjæreste og ha følelsen av å være to, men jeg kan likevel ikke noe for at jeg synes fryktelig synd på endel av dere. Noen av dere vet ikke hvordan dere skal elske dere selv, men ser heller etter kjærlighet i alle andre. Kjærlighet er i deg. Det eneste stedet kjærlighet virkelig eksisterer er i deg selv, så vær din egen kjæreste - klem og vær glad i deg selv. Gå og ta en grundig kikk på deg selv i speilet og kyss det (tung det også, om det er absolutt nødvendig) - med andre ord gjør det du må gjøre for å slutte med denne avhengigheten av å måtte ha andre personer rundt deg hele tiden. Denne typen avhengighet er ikke "på moten", og kommer aldri til å bli det heller.

For hvem vil helt ærlig være sammen med noen som trenger å være sammen med noen? Hvem vil date noen, hvor deres lykke avhenger av alle andre enn dem selv? Kjære alle sammen, gjør dere selv lykkelige! For å si det rett ut, så synes jeg hele dette opplegget er kvalmende. For hvem vil strengt tatt være sammen med noen som har vært sammen med tusenvis av andre mennesker?

Hvem vet hva slags jævelskap de kan ha løpende rundt i buksa si...