Ubesindige mennesker....

Jeg er sær. Tydeligvis. Jeg vet ikke om det er ment negativt eller positivt i mitt tilfelle, det varierer vel fra person til person, men en ting skal dere vite; jeg vil heller bli kalt sær hvilken som helst dag enn å bli kalt normal.

For hva vil det egentlig si at en person er normal? Jeg tok meg en liten titt i ordboka for å se hvordan de hadde definert det, og i tillegg til definisjoner som ”regelrett, gjengs, vanlig, gjennomsnittlig, alminnelig”, fant jeg en som jeg synes var ganske festlig. På et sted stod det nemlig at; ”normal refererer til en person som ikke er mentalt syk”, med andre ord er man normal dersom man er mentalt tilregnelig. Ja vel, greit nok…

Denne definisjonen kan til en viss grad være rett, men sier ikke ordboka indirekte her at hvis en tilpasser seg etter resten av samfunnet, med andre ord går etter saueflokken, så er en fri fra sinnslidelser? At man da er tilregnelig - at da man er ok?

Dagens samfunn vil at folk skal være normal. Og nettopp fordi dette ordet er så diffust som det strengt tatt er, setter folk spørsmålstegn ved sin egen tilregnelighet. Dette får mennesker til å føle seg snodige eller rare, og, lik en dominoeffekt, øker streben etter å bli samfunnsdefinisjonen av normal. Hvorfor ønsker man seg egentlig dette?

Vi hører det ofte. Setninger som ”er ikke det sært?” eller ”er det rart av meg?” Slik må ikke folk tenke, for normal ble oppfunnet for at mennesker skulle sette spørsmålstegn ved hva de gjør og hvem de er. Den personen som en gang oppfant dette ordet, kan kun beskrives som en idiot, for hvordan kan ordet ”normal” strengt tatt leve i det samme universet, i den samme verdenen, som individualisme?

Normal eksisterer ikke, i mine øyne. Det har aldri gjort det, og vil aldri gjøre det heller. Så neste gang noen kaller meg sær, skal jeg bare trekke på skuldrene og smile, og i det hele tatt være takknemlig for at noen har lagt merke til noe individualistisk ved meg…